På 1800-tallet arbeidet mange barn i Norge som gjetere. Det ble sett på som helt nødvendig at barn deltok i landbrukets mange arbeidsoppgaver. Det er blitt anslått at det omkring 1850 var så mange som 50 000 barn i Norge som var gjetere. I Troms ser det ut som om gjeteryrket var mest vanlig i Målselv, Bardu og deler av Balsfjord.
Buskapen drives til seters av Christian Skredsvig 1898, Nasjonalmuseet
I arbeid som gjeter
Oppgavene til gjeteren var å passe på husdyrene på beite i utmarka. Gjeterne hadde lange arbeidsdager, og var ofte langt hjemmefra. Gjetersesongen varte fra dyrene ble sluppet på beite om våren til utpå høsten når dyrene igjen skulle inn på bås for vinteren. Gjeteren måtte drive flokken slik at dyrene fikk gode beiteforhold. Gjeteren måtte passe på at dyrene ikke fikk skader, og at dyrene ikke gikk mot myrer, stup eller andre farlige steder hvor de kunne skade seg. Den viktigste oppgaven var å verne dem mot rovdyr som ulv, bjørn, jerv og gaupe. Hvis det var rovdyr i nærheten, var det ikke så mye annet for gjeteren å gjøre enn å forsøke å skremme de bort gjennom å rope, lage høy lyd eller bruke ild.
Noen ganger ble dyreflokken samlet på gården om natta, mens andre gårder hadde seter hvor dyrene ble samlet. I Bardu og Målselv etablerte flere gårder seterdrift utover 1800-tallet.
Gjeterlivet var nok både hardt og krevende for de unge gjeterne. Det fortelles om dårlige klær og lite mat, og redsel for rovdyr som noen ganger kom faretruende nært
I en kommentar til fotografiet av Melhussetra, som er publisert på digitalt museum, står det:
«Seterdriften pågikk til rundt 1920, etter hva meg har blitt fortalt. Min far som var født i 1901 måtte være mye på setra om sommeren i sin oppvekst. For han hadde bl.a oppgaven med å lete opp kyr som ikke kom til setra om kvelden. Han var liten av vekst og tok seg vel derfor lettere fram i tettvokst skog. Men han var skogsredd, ikke minst fordi det var utrygt for bjørn, så han prøvde å slippe unna. Men det var ingen bønn, ut å lete måtte han. Gråtende og redd med hjertet i halsen. Hendte også at bjørnen kom helt inn til setra.»
Margrethe Melhus.
Fra Melhussetra i Bardu,
sommeren 1909
Barnegjetere i Målselv og Bardu
Skoleprotokollen for 8. og 9. skolekrets, i Målselv, viser at det ble holdt omgangsskole i kommunehuset i Moen i 1875. Olai Nilssen (14 år), Torvald Hanssen (10 år), Peter Efraimsen (14 år), Anna Jansdatter (14 år), Mikkel Jenssen (14 år), Isak Eriksen (11 år) og Mari Ingebrigtsdatter (10 år) var alle sammen skoleelever i 1875. På denne tiden fikk elevene 12 uker skolegang hvert år. I folketellingen fra 1875 er alle de 7 barna som er listet opp ovenfor, registrert som gjetere.
I 1875 ble det laget en oversikt over alle innbyggere i Norge. I folketellingen får vi blant annet vite hva befolkningen levde av, hvor de bodde, hvor mange de var i hver familie (alder, fødested, familiestilling) og hva de arbeidet med. I folketellingen fra 1875 for Bardu, Målselv og Øverbygd kommuner er 57 barn registrert som gjetere. Noen få av disse barna var gjetere på sine hjemgårder, men de aller fleste ble sendt ut i tjeneste på andre gårder – noen ganger langt hjemmefra.
Både gutter og jenter arbeidet som gjetere. I folketellingen er de oppført som tyende eller tjeneste og med gjeter som yrke. Enkelte av gjeterne er ført opp med flere arbeidsoppgaver – for eksempel gjeter og barnepike eller gjeter og vedhugger.
Barna som er oppført som gjetere er født mellom 1860 og 1867 – det vil si at de eldste barna var 15 år og de yngste barna, Karen Anna Mortensdatter og Andreas Ingebriktsen, var 8-9 år gamle i 1875. De fleste gjeterne i 1875 var i 10-12 årsalderen. Karen Anna Mortensdatter arbeidet på gården Fredriksberg i 1875, hos gårdeier Helge Tollefsen. Det er hele 7 tjenestedrenger – og jenter som er registrert på gården Fredriksberg, samt 2 gjetere – Karen Anna Mortensdatter og Olai Nilssen – Olai er 14 år i 1875. Foreldrene oppgav at de bodde på gården Rognmo da Olai ble døpt, men oppholdt seg på Finnsund i 1875. Karen Anna kom fra Rognlid. Kanskje var Olai og Karen Anna gjetere sammen på setra til gården Fredriksberg som lå i Mauken? Kanskje lærte Karen Anna alle oppgavene hun fikk som gjeter av Olai?
I Troms kan det se ut som gjeteryrket var mest vanlig i Målselv, Bardu og deler av Balsfjord. Målselv og Bardu ble kolonisert fra slutten av 1700-tallet og utover 1800-tallet. Det var folk fra Helgeland og etter hvert fra Østerdalen, Gudbrandsdalen og andre østnorske daler som reiste nordover og ryddet gårder i Målselv og Bardu. Rovdyrbestanden var stor og utgjorde en trussel mot husdyrene på utmarksbeite.
Det er pekt på at barnegjetere ble løsningen fordi det var mangel på arbeidskraft på bygdene og at barn var billig arbeidskraft. Arbeidet som gjeter var dårlig lønnet, men ble noe bedre fram mot 1900.
Gammel vise om en fattig gjetergutt, som Kirsten Marie Gaare (f.1943) lærte da hun vokste opp i Djupvik, Kåfjord kommune. Sangen lærte hun av sin bestemor og den er trolig fra Gudbrandsdalen.
Då eg var ein liten gut
sprang eg å gjette saua
Sauane i dalen sprang
og eg sprang etter haugan
Kver ein kvell eg heim at kom
Så måtte eg sitta der og syta ved gryta
Ingen va snill imot meg
bare gamle kjerringa
Ho gav meg mat i klute
ba meg spise ute
Eg sette meg bak en løevegg
der spis eg både smør og egg
Blåmann, blåmann bukken min
Barnesangen vi kjenner som Blåmann, blåmann bukken min ble skrevet av Aasmund Olavsson Vinje (1818-1870), norsk forfatter, journalist og jurist. Diktet het opprinnelig «Leitande etter Blaamann», og er inspirert av Vinjes egne opplevelser som gjetergutt i barndommen i Vinje i Telemark. Diktet ble senere tonsatt av Anne Haavie.
Blåmann, Blåmann, bukken min, tenk på vesle guten din!
Bjørnen med sin lodne fell kan deg taka seint i kveld.
Gamle Lykle, moder di, seint kom heim med bjølla si.
Så ikring seg ho mund’ sjå liksom der var fare på.
Det såg ut som der var naud, kanskje no du ligger daud.
Tidt du dansa kringom meg, mangt eg rødde då med deg.
Når eg låg som blind og dauv, grov du på meg med di klauv;
ja, du ville vekkja meg opp til leiken din med deg.
Du var sprek og glad og god, all mi ros du vel forstod.
Tidt du veit eg sa til deg: «Han veit meir enn mata seg.»
Blåmann, Blåmann, svar meg no, mekra med ditt kjende ljod!
Ikkje enno, Blåmann min, må du døy frå guten din.
Vinje som gjetergutt i 1887
