Barna på nikkelverket

I 1872 ble det etablert bergverksdrift i Hamn i Senja – Senjen Nikkelverk. Utenlandske investorer ville ta opp nikkel – et metall som på den tiden var verdifullt og etterspurt. Flere arbeidere tok med seg familien sin og slo seg ned på verkets eiendom. En god del barn vokste opp på nikkelverket – og flere av dem jobbet også i gruvene.

Gruvemiljøet – et eget lite samfunn i samfunnet

Fram til nikkelverket kom i gang, hadde de aller fleste som bodde i Berg kommune livnært seg som fiskere, med litt gårdsdrift i tillegg. Fisket ga i perioder gode inntekter til folk – slik var det også i 1872 da nikkelverket ble etablert. Verket hadde faktisk problemer med å få tak i arbeidere en stund. Bygdefolket ville heller jobbe på havet framfor å jobbe i gruvene. Arbeiderne som jobbet ved nikkelverket hadde dermed sjelden lokal tilhørighet, men bestod av en blandet gruppe med menn som reiste rundt i landet og tok arbeid i gruveindustrien.

Flere av arbeiderne tok med seg familien sin når de ble ansatt ved verket. Det var dermed en god del barn som vokste opp i gruvemiljøet i Hamn. De vokste opp i et miljø som skilte seg ut fra bygda ellers. De som arbeidet ved verket, fikk leie husvære på verkets område. Her fikk kun ansatte og deres familier bo. Nikkelverket hadde det meste selv, det fantes både kirke og kirkegård, krambu og bakeri, skole og fattigvesen på verkets grunn. Gruvemiljøet var et eget lite samfunn i samfunnet.

Ustabile forhold

Å vokse opp i gruvesamfunnet kunne nok være hardt. Det var et annerledes oppvekstmiljø, som skilte seg ut fra det homogene samfunnet man fant i bygda. I et homogent samfunn er levesettet blant innbyggerne relativt likt. De fleste bodde i familier der foreldrene var gift med hverandre, man levde av fisket og det lille ekstra som jorden kunne gi. På verket var forholdene mer ustabile. En stor del av folket som bodde og jobbet der, bestod av unge og ugifte menn som reiste fra sted til sted der det var jobb å få. De hadde ingen lokal tilhørighet, og gjennomtrekken var stor.

Familiemessig var det en god del enker som bodde der med barna. Det var heller ikke uvanlig å bo sammen uten å være gift. Til tider ble det rapportert om mye støy fra verkets område, og det var til tider et ganske høyt alkoholforbruk blant arbeiderne. Det var ikke et typisk familienabolag.

Egen skole

Senjen nikkelverk var pliktig til å sørge for skolegang til de barna som bodde på verket. I 1875 fikk verket en egen skole med en egen lærer. På det meste hadde skolen 70-80 elever. Disse var delt inn i tre klasser, og byttet på å møte opp på skolen 2 dager i uken. Hver klasse hadde til sammen 9 ukers undervisning i året. Slik var skolen i resten av bygden også lagt opp.

Læreren måtte holde oversikt over hvilke elever som kom til skolen og hvilke som ikke møtte opp. Var barna borte fra skolen måtte foreldrene betale bøter. Dette var gode inntekter for skolen, så læreren var nøye med å føre opp hvert barn. Skoleprotokoller er gode kilder å gå til, hvis man vil vite mer om barns liv og oppvekst.

Ulykker og sykdommer

Ulykker skjedde med voksne arbeidere også, og det fikk konsekvenser for hele familien. Ble man skadet, kunne det gå lang tid før man var i stand til å jobbe igjen, og flere ble ufør for livet. I verste fall endte ulykkene med døden. I slike tilfeller måtte kvinnen i familien ta seg jobb i gruvene, og klare seg så best hun kunne for å fø barna. Man kunne få litt hjelp fra verkets fattigvesen, men det var ofte ikke nok. Hvis mor måtte jobbe, ble de eldste barna tatt ut av skolen for å passe på de yngre søsknene hjemme.

Skoleprotokollene viser også sykdommer som gikk blant barna på verket. En av disse var skarlagensfeber, som ikke var til å spøke med. I skoleprotokollene ser vi at verkets lege forbyr syke barn å komme på skolen. Senere snur situasjonen seg, slik at de få barna som enda ikke er syke, får forbud mot å møte opp på skolen, i frykt for at de skal bli smittet.

Bortsetting av barn

Senjen nikkelverk var bare i drift i en kort periode på 14 år – fra 1872 til 1886. Da verket ble lagt ned, var eierne fortsatt nødt til å holde skole og fattighjelp for de ansatte i fem år til. I 1891, da disse fem årene var gått, overtok Berg sogn ansvaret for de skolebarn og de fattige familiene fra verket som fortsatt var på stedet.

Fattigkommisjonen i Berg hadde få midler til rådighet som skulle fordeles på mange fattige familier. Da man fikk enda flere å ta vare på, ble det vanskeligere å være fattig i sognet. For å «skremme» folk fra å søke fattigkommisjonen om hjelp, ble det gjort ulike tiltak fra kommisjonens side. Et av dem var å sette bort barna i de familiene som fikk støtte. I starten var dette en trussel, men etter hvert ble bortsetting en realitet for mange. De barna som ble satt bort var i alderen 7 – 14 år, og det var forventet at de skulle jobbe på de stedene de kom til.

Konfirmasjon

Det var ikke så lett å vokse opp på slutten av 1800-tallet, uansett hvor man vokste opp. Det var også mange barn med tilhørighet til nikkelverket som tilsynelatende klarte seg fint. Målet med skolegangen på slutten av 1800-tallet var å bestå overhøringen og bli konfirmert. Da fikk man lov å ta seg arbeid, man fikk gifte seg og stifte egen familie. Da var man blitt voksen og klar til å stå på egne ben.

Gruvemiljøet – et eget lite samfunn i samfunnet

Ustabile forhold

Nikkel ble brukt i flere ting, deriblant til å lage mynter

Egen skole

Ulykker og sykdommer

Bortsetting av barn

Konfirmasjon

Flere historier fra arkivet

Arbeid som årsak til skolefravær

Barn som gjetere