Kommunalt arkivmateriale kan gi oss innblikk i hendelser som har satt sine spor i historien. Gjennom en skolestil fra 1945 forteller en elev med egne ord hvordan tvangsevakueringen av Nord-Norge opplevdes fra et barns perspektiv
Klassebilde tatt foran brakke i Finnmarksleiren, Trondenes ca. 1945 - 50. Foto: Sør- Troms museum
Tvangsevakuering av Finnmark og Nord-Troms 1944-45
Året er 1944 og det er krig i verden. Tyskland har invadert Norge, og utplassert styrker over hele landet. I Finnmark og Nord-Troms alene oppholdt det seg rundt 200 000 tyske soldater på denne tiden, med en viktig oppgave: å holde fronten mot tyskernes fiende i øst, Sovjetunionen.
Den brente jords taktikk
Den 28. Oktober klarer sovjetiske styrker å nå Tana bro, og tyskerne må trekke seg unna til et sikrere område. De tyske soldatene får beskjed fra høyeste hold om å bruke den brente jords taktikk ved tilbaketrekningen. Dette var katastrofalt for innbyggerne i Finnmark og Nord-Troms.
Den brente jords taktikk innebar nemlig å brenne, sprenge og ødelegge alt som kunne være til nytte og holde liv i mennesker. Dette ble gjort fra og med Berlevåg og Tana i nordøst og helt ned til Lyngen i Nord-Troms.
Barnetegning fra Tranøy kommune (1948)
Tvangsevakuering
Innbyggerne i Finnmark og Nord-Troms fikk beskjed om å evakuere. De tyske soldatene fikk beskjed fra sine overordnede at dette måtte gjøres med tvang om nødvendig. Den nordnorske befolkningen hadde ingenting de skulle sagt – store deler av befolkningen ble tvangsevakuert fra sine hjem. I innlandet kunne man bruke hovedveien vest-og sørover. Langs kysten dro mange med egne båter, og de som hadde mulighet tok med seg venner og naboer.
Verre var det for de som ikke hadde mulig med privat båtskyss. De ble stuet trangt sammen i lasteskip. Smittsomme sykdommer herjet underveis på turen, og mange døde.
Nedbrenning
Da innbyggerne var tvangsevakuert fra området, startet tyskerne nedbrenningen av alt som kunne tenkes å gjøre det mulig for sovjetiske styrker å overleve i nord. Hus, kirker og fjøs ble brent. Eiendeler forsvant opp i røyk, hvis man ikke hadde hatt mulighet for å gjemme disse eller grave dem ned før man dro. Dyr ble slaktet eller omkom i brann.
Barnetegning fra Tranøy kommune (1948)
Krigshandlingene satt sine spor
Krigshandlingene har satt sine spor – i minnet hos befolkningen, i landskapet, i arkitekturen, i nordnorsk historie. De tvangsevakuerte fra Finnmark og Nord-Troms ble spredt ut over store deler av landet. Tromsø og Narvik var to viktige mottaks – og gjennomgangssteder, som mange kom til før de ble sendt videre.
På Trondenes i Harstad kommune ble det etablert en «Finnmarksleir», hvor evakuerte bodde i brakker. Folk hjalp til med mat og klær, og ulike foreninger sørget for legehjelp, husrom og matvarer til de evakuerte. Mange ble godt tatt i mot, men det er flere beretninger om evakuerte som ble dårlig behandlet i lokalsamfunnene de kom til.
«Vi evakuerte som er flyttet fra vårt heim, og er kommet blant de fremmede.
Vi vet godt hva slags tur vi har gjort. Jeg tror om det går fem år mindes vi det»
Ruiner i Honningsvåg 1945. Produksjon repro: Mary Vik, Museene for kystkultur og gjenreisning i Finnmark IKS, Lisens: CC BY-NC-NDhttps://digitaltmuseum.no/011012802612/ruiner-i-honningsvag-1945?aq=text%3A%22evakuering%22+license%3A%22CC+by-nc-nd%22&i=9
Et minde
Vi evakuerte som er flyttet fra vårt heim, og er kommet blant de fremmede. Vi vet godt hva slags tur vi har gjort. Jeg tror om det går fem år mindes vi det.
Da vi reiste heimefra trudde jeg at vi ble bare et par veker. Vi var akkurat som trekkfugler, og vi viste ikke hvor det bar med oss. Jeg mindes bare hvor sjøsyk jeg var, da vi fór ute på det åpne hav. Jeg ønsket meg mange ganger tilbake til min heim.
Da vi kom til Tromsø var jeg glad for jeg tenkte at vi blir ikke fare lengre. På Tromsø ble alle evakuerte godt mottatt. På Sagatun fikk vi gratis morgen, middag og kvelds, så det var en trøst. I 6 og en halv veke var vi på Tromsø så ble vi å fare videre. Jeg begynte alt å grue meg. Hvor det bar hen viste ingen.
«Vi var akkurat som trekkfugler, og vi viste ikke hvor det bar med oss «
Jeg la meg og viste ikke noen ting, men det hørte jeg at sjø var det. Jeg våget ikke å stå opp, for jeg regnet at hvis jeg nå står opp, blir det spy. Jeg måtte ligge helt stille. Bare hunden og katta så jeg. Men på dekk var det bråk og tur, så det var en flyalarm. Jeg ønsket meg heim. Og jeg tenkte med meg selv at her blir man bare å li for en manns skyld.
Da vi kom til Gryllefjord, ble jeg glad, jeg tenkte at det var her vi skal bo, å hvor jeg gledet meg. Vi gikk på land klokken var åtte om kvelden. Der fikk vi margarin småbrød og mangt annet. Klokken tolv la jeg meg til å sove. Da jeg våknet, gikk jeg opp på dekket for å se hvor er vi no, er vi ikke ennu fremme? Ja, no er vi fremme sa skipperen. Jeg ned i en farlig fart og fikk på meg klærne, så gikk jeg på land. Så var det styr å få sakene på land, i to dager arbeide vi så var vi ferdige.
«Øst og vest heime best. Og jeg for min del ønsker ikke slik tur mer, nei aldri mer»
