Det har ikke alltid vært like lett som i dag å få tak i de varer man ønsker og har behov for. I krisetider, som for eksempel i krigstider, var det spesielt utfordrende. For å sikre at så mange som mulig fikk rettferdig tilgang til viktige forbruksvarer ble det satt i verk ulike reguleringstiltak. De kommunale arkivene gjenspeiler dette.
Rasjoneringskortene blir kontrollert, september 1939 Oslo. Fotograf ukjent, Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek. Lisens: CC-BY-NC-ND
Varemangel og rasjonering i krisetider
Provianteringsrådene
Under 1. verdenskrig ble provianteringsråd opprettet. De skulle holde seg orientert om alt som kunne være av interesse for forsyninger av matvarer, brensel og lignende og sørge for tilstrekkelig forsyning av viktige forbruksvarer folk trengte i det daglige. De skulle til og med legge opp reserver av disse, som de kunne fordele ut.
Provianteringsrådene skulle passe på at folk fikk kjøpt varer til rimelige priser og i passe mengder – ingen skulle kunne kjøpe opp masse og selge dyrt til de andre. Provianteringsrådene ble avviklet i løpet av 1920-årene.
Forsyningsnemndene
I 1939, ved utbruddet av 2. verdenskrig, ble det på nytt behov for å regulere pris og sikre forsyninger av varer i landet. I kommunene ble det opprettet forsyningsnemnder. De tok seg av rasjonering av alle slags ting som var nødvendig for at folk skulle ha det de trengte og at samfunnet gikk rundt.
I de kommunale arkivene finnes det et stort materiale etter forsyningsnemndene, som viser hva slags varer som ble rasjonert. Viktige varer var ved, maling, olje, bygningsmaterialer, klær, sko og matvarer som sukker, kaffe, mel, melk, kjøtt m.fl.
Kaffemerker fra Malangen (1952)
Rasjoneringskort deles ut på en av byens skoler, Oslo september 1939. . Fotograf: ukjent, Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek. Lisens: CC-BY-NC-ND
Butikken var knutepunkt i distriktet
I Karlsøy kommune ble de lokale butikkene ute i distriktene brukt som sentraler for utdeling av varer. Den gang bodde de fleste spredt utover i små bygder og fiskevær. Det var ikke bygd veier slik som det er i dag. Av den grunn ble butikken lagt på kaia slik at alle kunne nå den med båt.
Butikkene fungerte som et knutepunkt i bygdene. Dit kom all post, og telegrammer ble sendt til og fra disse. Av forsyningsnemnda fikk butikkene utdelt en bestemt mengde av alle varer.
Spesielle hensyn
Alle husstander og alle som bodde på gårdene ble registrert og ført opp i et eget kartotek som fantes i butikken. Der stod det hvor mange voksne og barn som bodde på hver enkelt gård, og så fikk hver gård utdelt de nødvendige rasjoneringskortene de trengte for å dekke sitt behov.
Det ble tatt hensyn til om det var mange barn, og dersom det var nyfødte og spedbarn på en gård, kunne de få utdelt ekstra rasjoner av varer som de trengte for at de minste barna skulle ha det bra. Av og til kom det ekstra mye av en vare til butikken, og da kunne småbarnsfamilier få utdelt ekstra rasjoner av dette.
«Det ble tatt hensyn til om det var mange barn, og dersom det var nyfødte og spedbarn på en gård, kunne de få utdelt ekstra rasjoner av varer som de trengte for at de minste barna skulle ha det bra»
