Kvinner på tur på land ved Ullsnes, munningen til Sørfjord i bakgrunnen

Arbeid som årsak til skolefravær

I gamle dager var det vanlig at barn arbeidet for at familien skulle klare seg gjennom året. En lærer i gamle Karlsøy ble til og med kalt for en tidstyv.

Barna i Karlsøy indre skoledistrikt

I mange lokalsamfunn spilte barn en viktig rolle i husholdet. I skolevisitasprotokollene og skoleprotokollene finner vi mange eksempel på at barna ikke ble sendt på skolen fordi det var bruk for dem på gården og i fangst og fiske. I den perioden dette skal handle om, 1858-1865, finner vi at det var svært stort skolefravær i skolekretsene i de indre delene av det området av Karlsøy kommune senere ble å tilhøre Lyngen Kommune-Ivgu suohkan og Tromsø kommune-Romsa suohkan. Vi skal her se at en viktig grunn til det var nettopp at barn var arbeidskraft på gården. Vi skal ta utgangspunkt i opplysninger som finnes i Skolevisitasprotkoll for Karlsøy 1858-1878. En skolevisitasprotokoll ble skrevet av prosten på dagen da elvene skulle ha eksamen. Der ble det skrevet opp karakterene de fikk, og hvor mange dager de hadde vært på skolen og hva de hadde lært. Det ble også skrevet opp anmerkninger for mange av elvene, og det handlet ofte om grunnene til at de hadde hatt fravær og hvorfor de ikke hadde møtt opp til eksamensdagen.

Kart over de indre delene av gamle Karlsøy

Arbeid og fravær

Det var stort fravær i skolekretsene indre skoledistrikt. I 1861 finner vi en forsømmelse på 80-90% som det vanlig i alle kretsene fra Nord-Lenangen Davit Ittarvuotna til Jegervatn Jávremohkki, mens det i Sør-Lenangen Siskkit Ittarvuotna var på 60-65% (Bratrein 1992: 211). Vi finner tilsvarende tall for Sørfjord Moskavuotna og Breivik Guohcamohkki . I Breivik Guochamohkki var det i 1861 holdt skole i 28 dager, det var 27 elever og gjennomsnittlig fravær var på 19 dager, altså omentrent 67%. I krets 18 Holmbukt i Sørfjorden Moskovuotna var fraværet på 47%. Vi skal her se nærmere på arbeid som en viktig grunn til dette.

Skolen før og etter 1860

Før skoleloven av 1860 kom, var den viktigste oppgaven skolen hadde, å lære barna opp i kristendom. Da hadde barna i Karlsøy om lag 2 ukers undervisning pr. barn årlig. Når et barn forsømte eller var borte fra skolen, kunne det stå lignende ting som dette i skoleprotokollen for året 1858:

«Aars. T. skoleforsømmelse: Delds fattigdom men i særdelesh. Uvillighed fra forældrenes side. Der skal slet ikke være noe kristelig alvor i huset. Forældrenes hus».

Med skoleloven av 1860 skulle skolen ikke bare være «kirkas forlengede arm og som en forskole for det voksne menighetsliv» (Bratrein 1992:205). Skolen skulle være allmendannende. Det betyr å gi opplæring i fagene som vi kjenner dem i dag, lesning, skriving, matematikk, geografi, historie og naturfag. Kristendom ble med det bare ett av fagene, selv om kristendom fremdeles hadde stor plass. Det førte til at barna måtte bruke mer tid på skolen. Loven sa at det skulle være minst 9 ukers skole pr. år. Det kom i konflikt med at barna var viktig heime i arbeidet.

«Aars. T. skoleforsømmelse: Delds fattigdom men i særdelesh. Uvillighed fra forældrenes side. Der skal slet ikke være noe kristelig alvor i huset. Forældrenes hus».

Skolekretsene

Et skoledistrikt var delt inn i flere skolekretser som var et område som bestod av flere gårder. Skolen var på en av disse gårdene, og som barna måtte komme seg til for å få undervisning. Kretsene var ulike i forhold til hvor lang skolevei det var og hvordan elvene kom seg til skolen. Læreren underviste gjerne i omgang på flere slike skoler til forskjellige tider. Skoletidene ble opplyst av læreren eller skoletilsynsmannen i kretsen. De kretsene det handler om her, er Lenangen Ittarvuotna, Jægervatn, Ullsnes Ulsnjárga, Svensby, Breivik Guohcamohkki og Sørfjord Moskavuotna som da var en del av Karlsøy kommune. Senere ble Sørfjord Moskavuotna en del av Tromsø, mens de andre ble med i Lyngen.

Skoleskyss

På den tiden fantes det ikke veier. Læreren gikk eller fikk båtskyss til skolene, og bodde på gården eller annet sted like i nærheten. Elevene måtte også gå eller bli rodd med båt til skolen. Det gikk bare stier eller tråkk mellom gårdene, og noen steder måtte de bli rodd av foreldrene. Noen steder var det veldig langt fra der skolebarna bodde og til skolegården. Da kunne det ta veldig langt tid før barna kom seg til skolen. Mange ble hjemme fordi det var så langt. I 1862 ble det skrevet i skolevisitasprotokollen ved skolevisitasen (Eksamensdagen) s 126:

«Som almindelig grund til skoleforsømmelse i Sørfjords samtlige skolekretse er; Veien er saa lang, han sine steder over fjorden, Mangel paa tid og fattigdom»

I Sørfjord måtte elvene fra Holmbukt over fjorden til Sjursnes Várpenjárga for å gå på skole, og noen ganger motsatt vei. Hvis det var dårlig vær eller at de av annen grunn ikke kunne bli rodd over fjorden, ble det vanskelig for barna å møte fram til undervisning.

I 3. krets Jægervatn Jávremohkki opplyses det i skolevisitasprotokollen s.81 at:

«I tredje krets er der siden forrige examen avholdt skole i 64 dage. Som almindelig aarsag til skoleforsømmelse oppgaves mangel paa tid. (Potetsætning, seifiskeriet) til dels forgiven for lang vei, henimod ½ miil (litt over 5 km).

Gården Ullsnes Ulsnjárga, Ullsfjord Moskkavuotna. Skarmunken Skarramohkki og munningen til indre Sørfjord i bakgrunnen.

Fiskeri og arbeidet på gården – når far og sønn var borte

I 1862 var det 20-30 barn i Lengangen Ittarvuotna som ikke kom til skole av ukjent grunn. «Dog opplyses det at de fleste foresatte i Lenangern endu ikke vare komne tilbake fra Finnmarksfiske» skrives det i skolevisitasprotokollen(s. 108) den 8 september. Blant disse er det sannsynlig at både Nils Anders Larsen, 16 år gammel fra Russelv og Johan Andersen på 15 sammen med fedrene Lars Johnsen og John Johnsen fra Gamvik indre, ikke var kommet hjem.

Det var slik den gang at mennene var på fiske i lange perioder av året. Finnmarksfisket var et slikt fiske. Da dro far i huset og kanskje en eller to av sønnene i huset som var gamle nok, som oftest fra 12-13 årsalderen, av gårde. De fleste som hadde fiskebåt, dro oftest samtidig og holdt sammen på fiske, og kom tilbake samtidig. Kvinnene og jentene var hjemme og holdt orden på gården. Det var svært mange oppgaver på en gård. Det var å ta seg av husdyrene, sørge for de minste barna, orden med spinning, veving, strikking og annet.

Vanligvis tok Finnmarskfisket slutt på våren, og de fleste var kommet hjem i juni. Vi vet ikke hvorfor de var borte så lenge. Men kanskje hadde vårtorskefisket sviktet og de måtte vente til sent på vintervåren for å få fisket sei. Elle så hadde det vært dårlig vær. Det opplyses et annet sted i protokollen at det i 1862 i «skoletiden inntraff ualmindelig haardt veir», det hadde vært sterk vind og tung sjø. Dette kunne gjøre det farefullt å seile hjem i åpne båter. Båtene var åpne fembøringer og åttringer som nok tålte en del uvær, men hvis vinden stod feil retning og sjøen var stor, og gjorde det farlig å ferdes på havet, måtte de kanskje vente til helt ut på høsten før det ble godt vær igjen.

Da måtte både kona og døtrene og de andre som var hjemme, kanskje naboen også, ordne med å klargjøre jorda til potetsetting, få dyrene ut på beite, og kanskje de måtte ut å fiske i robåten for å få mat. Når mennene kom så sent hjem, måtte kvinnene og barna også ta seg av slåttonna – slå gress og får det hengt opp på hesjer for å tørke, slik at sauene og kyrne hadde mat til vinteren. Det er derfor ikke rart at de ikke hadde mulighet eller tid til å komme seg på skolen?

Når vi ser hvor mange oppgaver som skulle løses på en gård gjennom året, er det kanskje ikke uten grunn at det opplyses i skoleprotokollene at «Mangel på tid» var en svært vanlig fraværsgrunn.

Folke tjente heller ikke mye penger. De levde av det gården og fisket kunne gi av mat og klær. En annen vanlig fraværsgrunn var derfor fattigdom. Barna måtte være hjemme å hjelpe til i alt arbeidet for at de skulle klare seg. Allerede fra 7-8 årsalderen begynte de å lære seg alt arbeidet som skulle gjøres, og var voksne da de ble konfirmert i 15 årsalderen. Da er det kanskje heller ikke så merkelig at foreldre og foresatte ikke synes at barna skulle få være på skolen. Da ville de kanskje ikke klare med alt arbeidet som barna skulle gjøre. Uvillighet til å sende barna til skolen var derfor en annen viktig grunn til at det ble stort fravær. Noen lærere mente at foreldrene egentlig var likegyldig til det skolen hadde å tilby av lærdom.

Foto, alle

Knud Knudsen, publisert på MARCUS – Spesialsamlingene ved Universitetsbiblioteket i Bergen, emne: Fjord.

PS! Bildene er fra 1880 årene.

Kart

Norgeskart.no

Litteratur og kilder

Braterein, Håvard Dahl(1992): Karlsøy og Helgøy bygdebok, bind II

Larsen, Emil(1980): Lyngen bygdebok, del II

Skolevisitiasprotokoll for Karsløy 1858-1878. Arkivkatalog for Karlsøy, løpenummer 560, Arkiv Troms

Skoleprotokoll for Sørfjord, Holmbukt, Sørstrøm og Sjursnes. Arkivkatalog for Karlsøy 1865-1863, løpenummer 374, Arkiv Troms

Kvinner og barn med båt i Kjosen Muotkalahti, inne i Ullsfjord Moskavuotna

«Man benytter børnene så meget til arbeide»

Den 4 juli 1861 var det skolevisitas krets 20 Sjursnes Várpenjárga. Der hadde det vært holdt til sammen 34 dager skole siden forrige eksamen. De 25 barna i kretsen hadde i snitt 22 dagers fravær eller totalt 65% fravær, og det er innført i skolevisitasprotokollen side 75:

«Som almindelig aarsag til skoleforsømmelse opgives for en vesentlig del for liten anstrengelse fra foreldres og foresattes side til at sende børnene til skole derfor at man benytter børene så meget til arbeide, at der haves kun altfor liten tid til skolegang, og endelig fattigdom, som hindrede fra førnøden udrustning til skolen, til dels kan vel ogsaa haardt veir have hindret skolesøgningen».

Senere ble det vanlig ble det vanlig med såkalt internering. Da måtte barna som bodde langt unna skolen bo hos folk i nærheten av skolen. Mange steder var det egne bygg for dette som ble kalt internat. Men det er en annen historie.