Fritid og fritidsaktiviteter forutsetter at man lever i et samfunn der man har tid til overs etter at de grunnleggende behovene er dekket, og ikke minst krefter til overs når dagens arbeid er ferdiggjort.
Kvænangen 1971. Foto: Stein Matrizen. Tromsø Museum - Universitetsmuseet
Ungdom og fritid i distriktene
«Fri tid»
Lenge var fritid et begrep som var ukjent for de fleste, men etter hvert som levemåten har endret seg så fikk man også fri tid. Tid som ikke måtte brukes til å tjene til livets opphold. Tid som ikke måtte brukes til slit og strev. Etter hvert ble også fritid et problem – et fritidsproblem. Man har ingenting å fylle fritiden sin med, noe som nok var utenkelig for barn og unge for en tid tilbake.
«Lenge var fritid et begrep som var ukjent for de fleste, men etterhvert som levemåten har endret seg så fikk man også fri tid»
Ungdomstid
Det har ikke vært vanlig å se på «ungdom» som noe eget, en egen ungdomstid. Det var ikke før etter 2. verdenskrig, i takt med samfunnsendringene generelt og de store ungdomskullene spesielt, at ungdomsalderen ble noe spesielt i folks bevissthet.
Ungdomstiden ble oppfattet som en «modningstid» der de unge tilegnet seg de voksnes levemåte, normer og verdier. I løpet av forrige århundre har denne overgangsfasen endret karakter fra å være en læretid i arbeidslivet i nær kontakt med voksne arbeidstakere til å være en stadig lengre utdanningsperiode der voksenpersonene er få og jevnaldergruppen stor. På den måten har det blitt en forlenget tid hvor de unge er atskilt fra de voksnes verden. Ungdomm befinner seg i en mellomposisjon mellom barn og voksen, der de forsøker å distansere seg fra barndommen og nærme seg de voksnes arenaer.
«Det største problemet for ungdommen her på stedet er å ha et sted å være i fritida. Alle kan jo ikke samles i et privat hus med foreldrene hjemme, det går ikke.»
